Fram til utdelingen av Bokbloggerprisen 2014 til høsten, skal de nominerte bøkene leses - én for hver måned.
Første bok ut er romanen, Unnskyld av Ida Hegazi Høyer.
Foto er hentet fra Tiden.no
Unnskyld var ubehagelig å lese - jeg satt allerede fra starten med en uro i meg.
Med god grunn, skulle det vise seg.
Det var tungt å bli så innlemmet i hverdagen, tankene og følelsene til hovedpersonen - tungt å følge en kvinne som fortsetter et forhold, der du selv ville ha stoppet for lengst. Hovedpersonen var irriterende fjern i tilstedeværelsen i sitt eget liv - ønsket å røske i henne og be henne ta et grep. Våkne opp.
Underveis i romanen ble jeg stadig vekk litt småforvirret - det var vanskelig å vite hva som var reelt og ikke. Jeg som leser kjente at jeg ble utfordret i forhold til å holde oversikten over hva som var tilsynelatende sannhet i romanen og ikke. Kunne ikke forholde meg konstant til den beskrevne realitet - ettersom den viste tendens til å sno seg. Et grep fra forfatteren, men samtidig et grep som fungerte halveis for min del.
Dysfunksjonelle forhold og omsorgssvikt preger historien i boken. Selv om det ikke var alt jeg tok til meg og fant troverdig, var det allikevel hendelser i boken som var mer vonde å lese enn andre. Som da jeg kom til badekarscenen, da ble jeg rett og slett uvel. Til tross for at scenen, etter min mening, manglet troverdighet, rammet den meg, ettersom jeg har barn selv og en livlig fantasi. Jeg tror dog ikke et normalt fungerende barn blir sittende i et glovarmt badekar - de spreller hvis vann er for varmt, eller kaldt for den saks skyld. Men ubehagelig var det, å lese om den dysfunksjonelle moren, som lot niåringen sin ha ansvaret for badingen av lillebror, som var i barnehagealder, ettersom hun selv var så full og deprimert at hun ikke var i stand til å ta seg ordentlig av de to barna sine. Hun var derfor heller ikke i stand til å reagere fort nok, når eldstesønnen henter henne for hjelp, fordi noe har gått galt med badingen av lillebror.
En annen vond scene, var når hovedpersonen så en mor mishandle barnet sitt. Hovedpersonen jobber i en barnehage, og hun vet godt både hvem moren og barnet er. Det var forferdelig, da hun fortalte om scenen til sin kommende ektemannn, at hun lot seg overtale av han om at det hele nok ikke var noe å uroe seg over. Hva???!!!! Jeg som leser var i fullstendig uro - fatter ikke at hovedpersonen var så tafatt.
Jeg likte språket til Ida Hegazi Høyer - jeg likte forfatteren sine beskrivelser. Det gikk allikevel litt for tregt iblant - jeg skumleste litt her og der. Ble utålmodig - både av historien og oppbygningen av den.
Tusen takk for at du deltar på samlesingen, Dez, og takk for et fint og ærlig innlegg. Det er litt morsomt, for nå, i etterkant, ser jeg jo de tingene du påpeker som lite troverdige - og ser selv at de er nettopp det, men mens jeg leste var jeg helt og fullstendig oppslukt. Den er blant mine favoritter fra fjoråret, og jeg var ganske skjelven da jeg la den fra meg.
SvarSlettSer frem til å lese hva du synes om Basso.