tirsdag 31. mars 2015
Samlesing: Finne ly av Aina Basso
Bildet er hentet fra: Samlaget.no
Forlag: Samlaget
Utgitt: 2014
Sidetall: 252
Kilde: Lånt på Deichmanske bibliotek
Om boken: Handlingen er lagt til Finnskogen i 1849. Hanna er av romanislekt, og søker tjeneste hos en bonde og hans to sønner. Hun må holde sitt opphav hemmelig, ettersom folket på gården ikke har mye til overs for tatere.
Yngstesønnen blir forelsket i Hanna, hvilket skal vise seg å bli svært lite likt av eldstesønnen. Hanna må etterhvert bestemme seg for om hun skal bli, eller vandre videre - til friheten, men med den også utryggheten.
Det var utfordrende å skulle hoppe rett fra samlesingsboken, Unnskyld av Ida Høyer Hegazi og over til denne månedens samlesingsbok, Finne ly av Aina Basso. Det er bøker som krever at leseren er oppmerksom, og mellom disse to bøkene hadde jeg behov for et avbrekk i form av fantasy eller noe humoristisk. Det ble for mye alvor og dysterhet på en gang.
Valget falt på den fiffige selvbiografien, Populær av Maya van Wagenen. Den kan jeg skrive mer om i et annet innlegg ; )
Bildet er hentet fra: Gyldendal.no
Tross denne motgangen fra min side, klarte Aina Basso litt etter litt å ta meg inn i sin verden, og i motsetning til forrige samlesingsbok, satt jeg denne gangen med notisbok og penn ved siden av meg. Jeg ville innta historien og lese den med et våkent blikk for detaljer. Glemte helt å tenke på å ta notater da jeg leste Unnskyld, hvilket er synd for da er det detaljer som fort kan bli glemt.
Detaljebeskrivelsene til Aina Basso er veldig fine:
"Er kome eit alvor i søndagsvesten,
ei sorg som ligg der, i renningane." s. 45
Det hviler en dysterhet over historien. Ikke at det er overraskende, ettersom leseren allerede på bokens bakside får vite at handlingen er lagt til Finnskogen og en taterjentes liv.
Vi er i Finnskogen på midten av 1800-tallet, og møter fordommene bygdefolket har til tatere.
Basso er historiker og især opptatt av denne tiden og det vanskelige livet til romanifolket - samfunnets utstøtte. Hun benytter navn fra gamle eksisterende dokumenter, og gir de liv med sin poetiske og filmatiske penn.
I Finne ly har Basso latt seg inspirere av fantefortegnelsen av 1862, og navnet Hannah som hun fant her, og spunnet videre på hennes historie.
Hanna er av romanifolket, og etter at både hennes kjæreste og mamma har havnet på tukthuset (hadde man først kommet hit kom man aldri ut igjen), søker hun tjeneste hos en bondefamilie - far og to sønner. Yngstesønnen Johannes får umiddelbart et godt øye til Hanna, uvitende om at hun er av taterslekt, og dermed fantepakk og uønsket.
Hanna holder sitt opphav hemmelig, for ikke å komme i unåde hos familien.
Jeg synes Basso beskriver Johannes begjær så fint:
"Handa mi har teke mønsteret til borken,
auget har teke mønsteret til kroppen hennar." s. 72
Synsvinkelen er skiftende - mellom Hanna og de to brødrene. Dette fant jeg i grunnen forvirrende, og for min del fungerte ikke denne vekslingen så godt. Det forstyrret flytet i lesingen.
Finne ly er både refleksiv og kronologisk - vi får vite om Hanna sin bakgrunn idet hun tenker tilbake.
Naturen og miljøet er poetisk og sanselig beskrevet. Væromskiftninger synes å fungere som symbol på stemninger og endringer i sinn.
Temaene i boken er mange: tilhørighet, selvtillit, fordommer, redsel, angst, frihet, mindreverdighetskompleks, misunnelse og begjær.
Hanna sitt frihetsbehov begynner å melde seg etterhvert i historien, og kommer godt fram i denne setningen:
"Kunne teke han no. Hive meg opp på ryggen hans og ridd så langt av garde at ingen fann meg att,
over grensa til Sverige om eg ville, djupt inn i skogane der." s. 102
Det blir for brennhett å være tjenestejente hos familien - eldstesønnen avslører hennes bakgrunn, hvilket får katastrofale følger. Jeg hadde satt opp tre alternative slutter, og ble overrasket over den faktiske vendingen.
Mine tre alternativer:
1: Hanna blir skutt av Johannes
2: Johannes blir skutt av fanten
3: Johannes skyter en av fanten
Leseren får tidlig vite at Johannes sliter med et sinne, en værk i hodet - en værk han har hatt helt fra han var guttunge. Johannes sitt sinne blir mer og mer verkende etterhvert i historien. Han har i alle år prøvd å roe dette sinnet, helt til det avgjørende øyeblikket - han VIL eksplodere.
Selv om jeg på mange måter likte boken, nådde den ikke helt opp.
Jeg likte mer Basso sine beskrivelser, enn selve historien. Den ble litt for treg for meg. Flott allikevel at forfatteren er opptatt av å belyse den vanskelige forhistorien til romanifolket - som dessverre også er aktuell også i vår samtid.
Abonner på:
Innlegg (Atom)